Avund - vitenskapelig artikkel

Hagar er en tjenerinne til Abrahams kone Sara i Bibelen.
Hun blir moren til Ismael.
Hun er ikke nevnt i Koranen, men opptrer i senere islamsk tradisjon.

Hagar er en figur fra Guds ord i Bibelen, og hun er beskrevet som en Egyptisk tjener Av Abrams kone, Sarai (senere kalt Sarah). Da Sarah ikke klarer å få barn, gir hun Hagar til Abram slik at hun kan føde et barn på hennes vegne.

Hagar føder da Ismael, Abram er Abrams første sønn. Dette gjør henne til en viktig figur i den felles arven til jødedommen, kristendommen og islam.

Selv om Hagar ikke nevnes ved navn i Koranen, dukker hun opp i senere islamsk tradisjon (hadith) som Ismaels mor. Noen av disse tradisjonene inkluderer også tilleggsinformasjon, for eksempel at hun kanskje ble gitt til Abrahams husstand under deres tid i Egypt.

I den bibelske fortellingen er Hagar mer enn bare en bakgrunnsfigur. Hun får en direkte møte med Gud og gir ham til og med et navn, noe som understreker hennes personlige betydning.

Så selv om episode 5 bygger hovedsakelig på den bibelske fortellingen, er kjernen i Hagars historie, særlig hennes rolle som Ismaels mor, Anerkjent i alle tradisjoner, Selv om detaljene kan være forskjellige.

Hagar var den egyptiske tjenestepiken til Abrams hustru Sarai (1. Mosebok 16:1). På Sarais forslag ble Hagar Abrams “andre hustru” for å kunne være surrogat og føde et barn for Abram på Sarais vegne (1. Mosebok 16:4). Hagar fødte Abrams første sønn, Ismael (1. Mosebok 16:15). Hagar er ikke nevnt i Koranen, men blir nevnt som Ismaels mor av en senere hadith som følger en jødisk kommentar til 1. Mosebok som antyder at hun kanskje var datter av den egyptiske faraonen.

Hagar var den egyptiske tjenestepiken til Abrams hustru Sarai (1. Mosebok 16:1), og var sannsynligvis hentet inn da Abrams følge bodde i Egypt for å unnslippe en hungersnød (1. Mosebok 12:10 og 16). Som teologen John Goldingay påpeker:

Det er misvisende å tenke på slike tjenestemenn som “slaver” i den euroamerikanske forstand... I den kulturen... Du eller din familie kan komme i vanskelige tider og ikke lenger kunne overleve selvstendig; så må du kanskje gå inn i tjeneste, og du kan da bli kjøpt av en annen herre.[73]

Ingenting i Bibelen tyder på at Hagar var Faraos datter, men senere jødiske tolkninger av Faraos historie (samlet i Midrash Rabbah) inkluderer spekulasjoner om at “Hagar var blant gavene Farao ga Sarah etter at hun og hennes mann hadde oppholdt seg i Egypt. . . . En rabbiner spekulerte på at Hagar kanskje var en av Faraos egne døtre (Gen. R. 45)”.”[74] Denne spekuleringen fra en jødisk rabbiner kom til uttrykk i Hadithen om Hagar: “Den» hadith Abu Hurairas fortelling følger en lignende linje som den rabbiniske tradisjonen om at Hagar (Hajar) ble Saras slave som en gave fra kongen som Sara bodde hos midlertidig som Abrahams ‘søster’. . . (Sahih Bukhari 4.577-578; Sahih Bukhari 7.21).”[75]

Hagar møter Herrens engel er den første av flere fortellinger om “forkynnelsen” av fødseler i Bibelen, og Hagar er den eneste personen i Det gamle testamente som “kaller Gud ved navn” (1. Mosebok 16:13), et navn som Goldingay oversetter med “Gud som ser”, noe som pent kan beskrives som både “Gud som ser‘ og ’Gud som jeg ser‘.’[76]

Ja, historien passer godt inn i kjente antikke skikker.
Den inkluderer realistiske detaljer som surrogatietradisjoner og navneformer.
Den portretterer også viktige figurer med feil, noe som understreker autentisiteten.

Det er flere grunner til at forskere anser denne fortellingen som historisk troverdig, selv uten direkte arkeologiske beviser.

Først inkluderer det det som historikere kaller “kriteriet for pinlighet.” Nøkkelfigurer som Abram og Sarah blir portrettert med feil og dårlige beslutninger, noe som er lite sannsynlig hvis historien ble oppfunnet bare for å glorifisere dem.

For det andre samsvarer navnene som brukes i historien, som Ishmael, Isaac og Jacob, med navnemønstre som er vanlig i den arabiske kulturen. tidlig på 2000-tallet f.Kr. Disse typer navn blir mye mindre vanlige senere, noe som tyder på at tradisjonen reflekterer en endring i samfunnet. autentisk tidsperiode.

For det tredje stemmer historien godt overens med Antikke nærorientalske skikker. Surrogatjeneste gjennom en tjener var en kjent og lovlig anerkjent praksis, spesielt for par som hadde problemer med infertilitet. Lovene fra den tiden, som Hammurabis lovbok, beskrev til og med lignende situasjoner og spenninger.

Reaksjonene til karakterene, inkludert konflikten mellom Sarah og Hagar, passer også godt inn i kjente kulturelle forventninger og sosiale dynamikker.

Til slutt er den geografien som er nevnt, som for eksempel veien til Shur mot Egypt, nøyaktig og realistisk.

Samlet sett tyder disse detaljene på at historien ikke er tilfeldig eller oppfunnet, men dypt forankret i sin historiske og kulturelle kontekst.

Historien om Ismaels fødsel gjennom surrogati har flere trekk som indikerer historisk troverdighet, inkludert presentasjonen av respekterte forfedrefigurer som ufullkomne mennesker og den nøyaktige bruken av gamle navngiringsprinsipper.

Et viktig kjennetegn ved historisk pålitelighet er at beretningen presenterer de respekterte forfedrene sine som menneskene med de feilene som gjør dem uegnet til å være ledere. Dette er noe som overgår de historiske “kriteriene for forlegenhet”. En annen viktig indikasjon på historisk pålitelighet er at navn som begynner med lyden i/j (det hebraiske bokstaven y), som Ishmael, Isak, Jakob eller Josef, “er ekstremt vanlige i arkeologiske tekster fra det gamle nærorientale området tidlig på 2000-tallet f.Kr.” men “minsket i frekvens kraftig etter den tiden”.”[77] Som følge av dette, hvis opprinnelsen til de ulike fortellingene i Det gamle testamente ikke var pålitelig, men ble oppfunnet på et senere tidspunkt (f.eks. under den babylonske eksil), ville det være svært usannsynlig at fortellingen benyttet slike navn på en nøyaktig måte.

Fortellingen viser en kulturell virkelighetstrohet i protagonistens holdninger til surrogatmoderskap. I kulturen i Det gamle Nærøsten var det en velkjent og akseptert praksis at par, særlig men ikke utelukkende de som ikke kunne få barn på egen hånd, brukte en surrogatmor eller en konkubine for å få barn.“[78] Som teologen John E. Hartley kommenterer:

I det gamle Midtøsten var ufruktbarhet en skam for en kvinne. . . . Ekteskapsavtaler fra Mesopotamia hadde en klausul som forpliktet en ufruktbar kvinne til å skaffe sin mann en surrogatmor slik at han kunne få en familie. Som svar på den store sosiale presset hun ble utsatt for på grunn av sin ufruktbarhet, kan det være at Sarai fulgte denne tradisjonen.[79]

Interessant nok er det en lov i 18^th I Hammurabis lov av 1. århundre f.Kr. sto det at en tjenestepike som føder et barn for sin herre og opphøyer seg over sin hovedmann, skulle straffes ved å bli nedverdiget til slavestatus.[80] Denne kulturelle bakgrunnen kan gjenspeiles i Abrams reaksjon på Sarais klage over at den gravide Hagar så ned på henne. Hartley kaller Abrams reaksjon “en juridisk uttalelse der han returnerte Hagar til hennes tidligere status som tjenestepike under Sarais autoritet”.”[81] I alle fall er Hagars første reaksjon på at hun ble gravid, og Sarais og Abrams reaksjoner på hennes reaksjon, kulturelt plausibelt (se Ordspråkene 30:21-23). Som teologen Tremper Longman III kommenterer: “Hagars graviditet fører henne til å begå en grunnleggende feil i forholdet til Sarai. Hun tror at graviditeten gjør henne overlegen . . .”[82]

Beretningen i Første Mosebok 16 oppfyller også kravet om geografisk sannhetsfølelse, idet den nevner “veien til Shur‘, som er den sørligste ruten fra Kanaan til Egypt.’[83]

Nei, Bibelen omtaler polygami, men støtter det ikke.
Det gjenspeiler kulturen folk levde etter på den tiden.
Den ideelle presentasjonen er fortsatt én mann og én kvinne.

Den bibelske fortellingen beskriver polygami som noe som Skjedde, ikke noe som er befalet eller godkjent.

I det gamle Midtøsten var polygami og surrogatforholdsordninger vanlige og sosialt aksepterte. At Abram tar Hagar reflekterer dette kulturelle konteksten, i stedet for å være en guddommelig instruksjon.

Samtidig presenterer Bibelen en klar Ekteskapets ideal I tidligere kapitler i Bibelen står det at én mann og én kvinne blir ett (1. Mosebok 2:24). Dette tyder på at monogami er det tilsiktede mønsteret.

Det er viktig å merke seg at selve historien belyser problemer Disse følelsene oppstår som følge av denne ordningen. Konflikten, sjalusi og spenningen mellom Sarah og Hagar er sentrale i fortellingen, noe som signaliserer at denne situasjonen ikke blir fremstilt positivt.

Noen forskere merker til og med at historien paralleller tidligere menneskelige feiltrinn, noe som understreker ideen om at dette er en feilgrep, ikke en modell å følge etter.

Så selv om Bibelen beskriver polygami som en del av virkelige historiske situasjoner, støtter den det ikke. I stedet viser den hvordan menneskelige valg innenfor kulturelle normer fortsatt kan føre til brutte relasjoner og konsekvenser.

Denne fortellingen er rapportering handlinger fra mennesker innenfor en kulturell kontekst der polygami var en akseptert lovlig praksis, men dette betyr ikke at fortellingen er sann. støtter Disse handlingene.

Som teologen J. McKeown påpeker: “I Det gamle testamente, i samsvar med vanene i den antikke verden, ble ikke idealet om monogami alltid praktisert.”[84] Guds intensjon med ekteskapet som en monogam union mellom én mann og én kvinne er uttrykt i historien om Adam og Eva (se Første Mosebok 2:24). Men som John C. Lennox forklarer:

I sin desperasjon etter et barn foreslo Sarai at Abram skulle ta sin tjenerinne Hagar som konkubine/ektefelle, slik at hun kunne utføre funksjonen som surrogatmor, en praksis som ikke var uvanlig blant den tidenes skikker... Professor av Det Gamle Testamentet, R. K. Harrison, skriver at det Sarai gjorde, “var i full overenstemmelse med de gjeldende lokale skikkene i Nordlige Mesopotamia”.[85]

Teologen John Goldingay bemerker at “Vi lærer ingenting om at Hagar hadde noen innflytelse på hva som skjer”.”[3] Med hensyn til dette surrogatmålsamlivet, men det betyr ikke at hun ikke hadde noen innflytelse (som kanskje antas å være kulturelt akseptert).[86] Goldingay påpeker at “en tjenerinne kan anse et slikt ekteskap som et stort skritt opp i livet når det gjelder status og økonomisk sikkerhet.”[87]

Bibelen rapporter Mange ekteskap er ikke i samsvar med Guds ideal, men det betyr ikke at Bibelen er fullstendig feil. støtter Disse mindre ideelle ekteskapene. Faktisk, som teologen A. E. Steinmann påpeker: “Alle som leser Skriften om Abraham og Jakob, støter umiddelbart på problemene i familiene deres, forårsaket av friksjonen mellom de mange konene deres.”[88] Teolog Tremper Longman III påpeker at: “Sarais handling med å gi Hagar til Abraham presenteres på en måte som er parallell med hvordan Eva ga frukten til Adam, og ved å knytte de to sammen [i fortellingen] indikerer dette den negative naturen til Sarais handling.”[89]

Når det gjelder polygami i Bibelen, skriver W. G. Williams at:

Når Guds folk i pakten hadde utviklet seg ytterligere i troen og hadde tilegnet seg Guds sannhet på en mer fullstendig måte, ble praksisen gjort til et tabu. Denne situasjonen hjelper oss til å innse at Gud ikke skaper kulturelle praksiser; det er menneskene som gjør det, og hans foretrukne måte å håndtere slike situasjoner er å endre menneskene slik at de så endrer de kulturelle praksisene. Noen ganger kan det være den beste måten å oppnå varig læring.[90]

Forskere er uenige om dette.
Det kan være Gud selv som opptrer direkte, eller en sendebud som taler på Hans vegne.
På begge måtene møter Hagar Guds omsorg og mottar hans budskap.

Identiteten til “Herrens engel” er omstridt blant forskere.

Noen tolker denne figuren som en Guds direkte fremkomst (en teofani), eller til og med som en spesiell manifestasjon av Gud i synlig form. I disse tilfellene er engelen ikke adskilt fra Gud, men en måte Gud åpenbarer seg på.

Andre ser engelen som en Engelen som representerer Gud, Han snakker i første person fordi han bærer Guds autoritet. Dette var en kjent praksis i det gamle Midtøsten, hvor budbringere kunne tale som om de var avsenderen.

I Hagars historie passer begge tolkningene til teksten. Engelen taler med guddommelig autoritet, og Hagar svarer som om hun har møtt Gud selv.

Det som er klart, uansett tolkning, er melding: Gud ser på Hagar, bryr seg om henne og lover noe om hennes barn.

Så enten Hagar snakket direkte med Gud eller gjennom Hans sendebud, viser møtet at Gud er personlig oppmerksom selv overfor dem som er på kanten av samfunnet.

Kommentatorer er uenige om svaret på dette spørsmålet. På begge måtene avslører Gud sin omsorg for Hagar og gir henne det samme budskapet.

Kommentatorer er uenige om hvordan “Herrens engel”-figuren i Det gamle testamente best kan tolkes. På den ene siden ser mange kommentatorer “Herrens engel” som en gjentakende figur. teofani (dvs. en guddommelig forårsaket lyd- og/eller visuell “presentasjon til mennesker som uttrykker Guds nærvær og karakter”)”[92]); eller til og med et uttrykk for den andre personen i treenigheten (et såkalt Christophany[93]). På den annen side er det mulig at denne engelen er en sendebud fra Gud som taler Guds ord i første person fordi de fungerer som Guds offisielle representant/ambassadør. Som teologen John H. Walton påpeker: “I Ugaritisk litteratur, når Ba'al sender bud til Mot, bruker budene første personform”.”[94] På begge måtene hadde Hagar en svært spesiell opplevelse der Gud viste sin omsorg for henne og hennes ufødte barn, og der hun mottok det samme guddommelige budskapet.

Gud møter Haggar i hennes nød og leder henne til trygghet.
Han lover henne beskyttelse og mange etterkommere.
Det viser at Gud ser og bryr seg om de som blir oversett.

Møtet mellom Hagar og Herrens engel belyser et sentralt tema: Gud ser og bryr seg om dem som er i nød, Selv utenforstående.

Hagar flykter fra en vanskelig situasjon og drar mot ørkenen, sannsynligvis mot Egypt. Dette ville vært farlig, spesielt for en gravid kvinne alene. Engelen omdirigerer henne tilbake, ikke for å støtte opp under mishandlingen, men fordi en returmulighet finnes. beskyttelse og overlevelse.

Samtidig gir Gud henne et løfte: Hun skal føde en sønn, og hennes etterkommere skal bli mange. Navnet “Ismael” betyr “Gud hører,” med vekt på at Gud har hørt hennes lidelse.

Noen forskere påpeker at hennes historie gjenspeiler Israels senere erfaringer i Egypt, noe som understreker et bredere mønster av undertrykking og befrielse.

Så betydningen av dette øyeblikket er ikke bare veiledning, men åpenbaring: Gud er ikke fjernt eller selektiv i sin omsorg, men aktivt oppmerksomme på de sårbare, Gjennom veiledning, beskyttelse og løfter om en fremtid, selv i vanskelige omstendigheter.

Herrens engel får Hagar til å ombestemme seg fra et desperat og farlig forsøk på å vende tilbake til Egypt via veien gjennom ørkenen. Engelen oppfordrer Hagar til å ta det første steget for å helbrede det ødelagte forholdet med Sarai, og forsikrer henne om at å vende tilbake til Abrams selskap betyr at hun vil føde sin sønn i sikkerhet og bli velsignet med mange etterkommere.

Faktum at “Herrens engel” (1. Mosebok 16:7) besøker Hagar, og er den eneste figuren i fortellingen som bruker hennes navn, viser at “Gud er opptatt av undertrykkelse, uansett hvem som lider det. En nedforgjorte utlending har Guds oppmerksomhet like mye som en forelder til de utvalgte israelittene.”[95] Teologeren A.E. Steinmann påpeker at Sarais mishandling av Hagar og Hagar sin påfølgende kamp mot henne er en speilbilde av Israels senere utvandring fra Egypt:

Her mishandler hebræerne egypteren, og egypteren flykter. I utvandringen mishandler egypterne hebræerne, og hebræerne flykter. Ordet «mishandle» og «flykte» som brukes i vers 6, brukes i «Exodus» for å beskrive Israels situasjon (Exodus 1:12; 14:5; 22:21; 23:9).[96]

Innholdet i Herrens engels budskap til Hagar viser også Guds omsorg for henne og for hennes ufødte sønn. Som teologen J. McKeown forklarer:

Engelen ber Hagard om å vende tilbake til Sarai og underkaste seg henne. Dette er en klok råd. Da engelen møter Hagard, er hun på vei til Shur, som lå på karavanruten til Egypt. Hun forsøker å vende tilbake til sitt opprinnelige hjemland, men det var en umulig reise for en gravid kvinne alene. Derfor sender engelen henne tilbake til Abrahams og Saras familie, hvor hun... vil få beskyttelse til babyen er født. Engelens instruksjon om å vende tilbake til Sarai godtar ikke den harde behandlingen som ble utøvd mot egypteren, men er i Hagards beste interesse.[97]

Sannheten er at Guds omsorg for Hagar og hennes ufødte barn er uttrykt i Herrens engels oppfordring til henne om å kalle barnet sitt “Ismael”, et navn som betyr “Gud hører”.”[98] og dermed indikerer det at “HERREN har hørt din klage”. (1. Mosebok 16:11, CSB.)

Som teologen John Goldingay sier: “Det er bedre å være en utlending i denne familien der Yahweh er i virksomhet enn å være hjemme i Egypt.”[99] Derfor, som teologen Tremper Longman III observerer: “Gud ber Hagar om å tåle en vanskelig situasjon for hans formål, men også om å velsigne henne og hennes fremtidige sønn.”[100] Faktisk, som Longman forklarer:

Herrens engel beretter da for henne om å vende tilbake og underkaste seg Sarai. Denne befalingen er ikke nødvendigvis en forutsetning for å vende tilbake til et voldelig forhold. Siden overgrepene kom fordi Hagar hersket over Sarai, var håpet at den førsteens underkastelse overfor den sistnevnte også ville lette på overgrepene. Men enda mer ville hennes tilbakevending bli belønnet med en velsignelse, der hun (likt Sarai) ville få utallige etterkommere. Videre gir Gud en orakelmelding om henne og hennes fremtidige avkom (vers 11–12). Hun skal føde en sønn, som skal kalles Ismael. Dette navnet er dannet av roten “å høre”, og er forklart som å referere til Gud som har hørt om Hagar sin elendighet.[101]

Engelen i Herrens orakel om Ismael høres kanskje ikke særlig trøstende for moderne ører, men som Dennis Prager påpeker: “Hagar var nok glad for å få vite at hun... ville føde en sterk, mannhardt mann som ville kjempe mot andre og komme seg tilbake seirende for å stifte mange etterkommere.”[102] Som de berømte tyske bibelkommentatorene Karl Keil og Franz Delitzsch observerte i det nittende århundret: “I motsetning til den undertrykking som har vart og fortsatt ville vare, mottok hun løftet om at hennes sønn ikke skulle lide noen slik undertrykking.”[103] Teolog John Goldingay antyder at beskrivelsen av Ismael som:

Ikke noen man kan leke med... som de villige eslene i villmarken... . . . så aggressiv og besluttet kan det tyde på at han vil bli en sann sønn av sin far, slik Abraham ble portrettert i 1. Mosebok.[104]

Selv om den andre delen av Genesis 16:12 kan tolkes som en profeti om at Ismael “vil leve i fiendskap mot alle sine brødre” (NIV), tilbyr andre oversettere en annen betydning, som “han vil bosette seg nær alle sine slektninger” (CSB) eller “han vil leve bort fra alle sine slektninger.” (GNB.) Teologene David J. Zucher og Rebecca Gates Brinton skriver at Genesis 16:12 “slått nesten ikke noe lys på en sammenheng av kontinuerlig konflikt.”[105] Videre påpeker teologen John E. Hartley at “Det finnes ingen opptegnelser om noen konflikt mellom Ismaels etterkommere og Israels barn... [kongen] Davids administratorer inkluderer Obil, en Ismaelit, ... og hans søster giftet seg med en Ismaelit (1. Krønikebok 2:13-17)”.”[106]

Hagar kaller Gud “den seende Gud” (1. Mosebok 16:13), og som Longman forklarer: “Guds seende innebærer at han tar seg av henne her. Han observerer henne ikke bare eksternt, men handler for å redde henne.”[107] Hartley påpeker at det faktum at Abram er registrert som å ha gitt Ishmael navnet sitt etter at han er født: “betød at han mottok gutten som sin egen med alle de privilegiene som fulgte med en slik stilling.”[108]