Fristelse - vitenskapelig artikkel

Koranen presenterer Iblis både som en av englene og som en jinn, noe som skaper spenning.
Islamske lærde er uenige om hvordan dette skal forstås.
Episode 2 følger den bibelske oppfatningen av Satan som et fallent åndsvæsen.

Episode 2 følger det bibelske rammeverket, der Satan forstås som en falne åndelige vesener Den som motsier Gud og frister menneskeheten. I kontrast til dette presenterer Koranen Iblis på en mer kompleks måte.

Surah 18:50 sier at Iblis “var en av jinnene”, men i samme avsnitt er han inkludert blant dem som befales av englene å bøye seg for Adam. Dette skaper en tolkningsspenning: Hvis engler ikke kan være ulydige, hvordan kunne Iblis gjøre opprør hvis han ikke var noe annet?

Islamske lærde har lenge debattert dette. Noen insisterer på at Iblis aldri var en engel, men en jinn plassert blant dem. Andre erkjenner tvetydigheten og påpeker at tidlige kilder noen ganger uklart skiller mellom disse to gruppene. Referanseverk som Encyclopaedia Britannica understreker at tradisjonene om dette temaet er Mange og motstridende.

Bibelen, derimot, inkluderer ikke kategorien «jinn». I stedet skiller den mellom trofaste engler og fallne vesener (dæmoner), med Satan som leder. Noen kristne tenkere, som Thomas Aquinas, foreslo at disse vesenene opprinnelig hadde muligheten til å velge lydighet eller opprør, og at deres tilstand deretter ble fastlagt.

Så når Episoden 2 beskriver Satan som en “falne engel”, forsøker den ikke å gjenspeile islamske kategorier, men presenterer snarere Satan som en «falsk engel». bibelsk forståelse av et opprørsk åndelig vesen som frister menneskeheten.

Selv om sura 18:50 lærer at Iblis “var en av jinnene”, sier den også at da Gud ba englene om å bøye seg for Adam “bøiede de seg, unntatt Iblis”, noe som betyr at Iblis var en av englene.

Selv om Koranen kaller djevelen (Surah 35:6) “Iblis” (som sannsynligvis er en arabisering av det greske ordet «Diavolos»), diablos fra hvilket det engelske “dæmon” stammer), kaller den ham også “Shaytan” (oversatt til engelsk som “Satan”). I Koranen brukes “Shaytan” både generisk for demoner og spesifikt for djevelen (Surah 2:36),[16] mens i Bibelen brukes “Satan” spesifikt som betegnelse for “djevelen”. Surah 18:50 sier:

(Kom dere ikke i hu) da Vi sa til englene: “Bønnfall dere for Adam!” Og de bønnfalt, unntatt Iblis. Han var en av jinnene og handlet urett mot sin Herres befaling... .[17]

Derfor var Iblis ifølge Koranen en av “englene” som Gud ga befalingen om bønn til., og Iblis var “en av jinnene”. Qur’an-oversetteren J.M. Rodwell kommenterer at: “Muhammad ser ut til å ha ansett Eblis ikke bare som faren til djinnene, men som en av dem selv.”[18] Den Islam-spørsmål og -svar-nettstedet bekrefter at: “Iblis var ikke en engel i én eneste dag, ikke engang for et øyeblikk. Han er en av jinnene.”[19] Men ifølge Encyclopedia Britannica:

Iblīs har lenge vært et tema for spekulasjoner blant muslimske forskere, som har forsøkt å forklare den tvetydige identifiseringen av Iblīs i Koranen som enten engel [S 38:71-76] eller demon [S 38:77-80]. jinnī [S 18:50], en motsetning i begrepet, ettersom engler er skapt av lys (nūr) og er ufornøyd med synd, mens jinn er skapt av ild (nār) [Sura 7:12 & 15:27] og kan synde. Tradisjoner på dette punktet er mange og motstridende... .[20]

Begrepet “engler”, som bokstavelig talt betyr “budbringere”, brukes i Bibelen om menneskelige budbringere (f.eks. Lukas 7:24, Jakob 2:25) og demoner som Satans “budbringere” (Åpenbaringen 12:7). Bibelen bruker også dette begrepet om de naturlig ulegemlige ånder som Gud skaper (bibelske beskrivelser av disse ånder som har vinger osv. er figurative), som bringer guddommelige budskap til mennesker, utfører ulike guddommelige oppdrag blant menneskene (iblant får de fysisk form for dette formålet), eller som ganske enkelt beskrives som å tilbe Gud (Åpenbaringen 5:11-12), alle av dem som presenteres som å ha en konsekvent god vilje. I kontrast til englene opptrer også onde ånder kalt demoner i Bibelen, og herskeren over disse demonene er “djevelen” kalt “Satan”.”

Bibelen deler ikke den koraniske oppfatningen av Jiin, Dvs. ikke-menneskelige vesener som for tiden kan velge mellom å tjene eller avvise Gud (Sura 72:11). Imidlertid hevdet den innflytelsesrike teologen og filosofen Thomas Aquinas (1225–1274) at engler og demoner opprinnelig var vesener med en slik mulighet for valg (for eller mot å tjene Gud), og at de fikk en prøveperiode hvor de kunne velge uforgivelig enten den ene eller den andre veien, og dermed bli “engleaktige” eller “demonaktige” i naturen.[21]

Fra det andre århundret ble den kristne tenkningen om engler og demoner sterkt påvirket av den “forutgående greske oppfatningen som ansett daimon som et ontologisk mellomliggende objekt som består av en luftig substans.”[22] Denne oppfatningen synes å gjenspeiles i den islamske beskrivelsen av engler som er laget av lys og av Jinn som skapt av ild. Men siden middelalderen har kristne tenkere overveldende vendt tilbake til en ikke-fysisk forståelse av personlige ånder, inkludert engler og demoner.[23]

Bibelen forklarer ikke nøyaktig hvorfor Satan gjorde opprør.
Episode 2 tyder på sjalusi som en mulig motivasjon.
Koranen legger til en senere tradisjon om å nekte å bøye seg, som kommer fra tidligere jødiske skrifter.

Episode 2 tyder på at Satan ble sjalu på Guds kjærlighet til menneskene, men dette presenteres som en Mulig motiv, Ikke en definitiv forklaring på hans fall.

I Bibelen blir Satans opprør nevnt, men ikke forklart i detalj. Det finnes ingen klar fortelling som beskriver hvorfor eller hvordan han falt. Senere tolkninger knytter noen ganger passasjerer som Jesaja 14 eller Esekiel 28 til Satan, men i sammenheng refererer disse til jordiske konger, ikke eksplisitt til djevelen.

Koranen gir en mer detaljert fortelling, der det beskrives at Iblis nekter å bøye seg for Adam og blir kastet ut (Surah 18:50). Denne fortellingen ligner imidlertid sterkt på tidligere versjoner. Apokryfe jødiske tekster, som for eksempel Adam og Evas liv, hvor en lignende historie opptrer. Dette tyder på at den koraniske versjonen bygger på tradisjoner som utviklet seg etter de bibelske tekstene.

Samtidig reiser Qurans beskrivelse opp interne spørsmål, siden Iblis beskrives både som en av englene og som en jinn, kategorier som vanligvis er adskilte.

Episode 2 holder seg nærmere det bibelske rammeverket, der Satan allerede er en Opprørskulturen er tilstede i hagen, og tilbyr sjalusi som en rimelig narrativ forklaring på hans motstand mot menneskeheten.

Så i stedet for å motsette seg Koranen unngår episoden senere tradisjoner og erstatter i stedet den bibelske tausheten med en forklaring. En plausibel, men ikke dogmatisk motivasjon.

Koranen utdyper den bibelske informasjonen om Satan ved å trekke på apokryfisk jødisk litteratur fra det 1. århundret.^st-4^th sjuende århundre e.Kr.

Selv om utsagnet i episode 2 om at Satan ’ble veldig sjalu på skaperens kjærlighet til Adam og Eva“ er spekulativt, er det ikke gitt som en forklaring på Satans opprinnelige opprør mot Gud. Den kristne tradisjonen ser på Satan og demonene som engler som gjorde opprør mot Gud (en tolkning av 2 Peter 2:4), men Bibelen beskriver ikke årsakene og virkemidlene til slik opprør. Koranen fyller dette bibelske tomrommet med en apokryfisk historie om at Satan nekter å bøye seg for Adam og blir kastet ut av himmelen, men ved å gjøre dette reiser den spørsmål om sammenhengen mellom skildringen av djevelen og dens egen fortolkning av Satan. Jegblis er både en av englene og en Jinn (Sura 18:50). Historien om Satan som nektet å bøye seg for Adam:

Finnes i den apokryfe “Livet til Adam og Eva”, et jødisk hellenistisk verk fra første til fjerde århundre... Den koraniske historien om Satan som nekter å tilbe eller bøye seg for Adam har tydelige forfedre i pre-islamske jødiske og kristne kilder, inkludert elementer som ble lagt til i løpet av århundrene. Det ser ut til at denne post-bibelske legenden er blitt omfattende innarbeidet i de islamske skriftene, uten noen tydelig forståelse av opprinnelsen.[24]

Selv om mange gamle kommentatorer tolket klagen over kongen av Tyrus i Esekiel 28:11-19 som en allegori over Satans “fall”:

Den faktiske referansen er til kongen av Tyrus. Kongens arroganse og selvtillit overdrevet storhet er beskrevet i mytologiske termer, hentet fra Bibelen og den omliggende kulturen. Disse mytologiske egenskapene understrekes i slående visuelle symboler, og understreker kongens fall fra makten. Symbolikken bygger på faldet til Adam og andre kilder, og ikke på Satans fall, som kommer mye senere i den jødiske religionen. Se 31:8-9, som også beskriver egypterkongen i Eden-morfologi.[25]

På samme måte, selv om noen tolker Jesaja 14:12-15 som å gjelder Satans fall, handler det i virkeligheten om Babylons konge (Jesaja 14:4).

Koranen sier at Satan bedro dem, men ikke nøyaktig hvordan.
Episode 2 viser at dette skjer gjennom slangen som mellommann.
Begge synspunktene er kompatible måter å forstå samme hendelse på.

Koranen sier at Satan fikk Adam og Eva til å falle og “tystet” til dem, men den forklarer ikke dette. hvordan. Dette skjedde i detalj. Dette gir rom for tolkning.

Episode 2 velger å skildre Satan som aktiv gjennom slangen, I stedet for å være identisk med den. Dette er en av flere måter Genesis-fortellingen er blitt forstått på. Noen tolker slangen som Satan selv, mens andre ser på den som en skapning som er påvirket eller brukt av ham.

Fordi Koranen ikke spesifiserer mekanismen, er det å skildre Satan som handler gjennom en mellommann Ikke i konflikt Med sin beskrivelse. Det er rett og slett et annet tolkningsvalg om hvordan fristelsen fant sted.

Episode 2 tar et spesielt tolkningsvalg ved å skildre Satan som en formidler gjennom slangen, i stedet for å se slangen som en figurativ gjengivelse av selve Satan.

Surah 2 sier ikke nøyaktig hvordan. “Satan fikk begge til å gli ut derfra...”[27] Det er altså mulig for Satan å oppnå dette gjennom en mellommann. Surah 7:20 sier at: “Satan hvisket til begge.” Igjen kan man tolke dette som en handling utført gjennom en mellommann, selv en mellommann som var besatt av Satan. Figuranten med den snakkende slangen fra Første Mosebok kan forstås på flere forskjellige måter.[28] For eksempel kan slangen forstås som en figurativ beskrivelse av Satan selv.[29] Derfor er det ingen motsetninger her mellom Koranen og Bibelen.