Skapelse - vitenskapelig artikkel

Både Bibelen og Koranen fordømmer idolervanfare, Ikke kunstnerisk fortelling.
Den islamske historien selv inneholder mange skildringer av mennesker og til og med bilder av Muhammed.
I Adamens arv, Slike bilder er symbolsk og er ikke ment å representere Gud bokstavelig.

Noen sunni-lærde har siden det 9. århundret tolket visse hadither slik at de forbyr kunstneriske avbildninger av levende vesener. Men selve Koranen gjør det ikke. Ikke uttrykkelig forby figurativ kunst. Det som det tydelig fordømmer – akkurat som Bibelen – er idolervanfare, tilbedelsen av bilder.

Historiske beviser viser at figurkunst har eksistert gjennom hele den islamske sivilisasjonen. Umayyaderpalassene var utsmykket med fresker av mennesker og dyr, og abbasidisk kunst inkluderte figurativ keramik, metallarbeid og utskjæringer. I det 13. århundret produserte muslimske kunstnere til og med illustrerte manuskripter som viste scener fra Muhammeds liv.

Beskrivelser i religiøse tekster skaper også naturlig bilder i tankene. Selve Koranen beskriver Gud ved å bruke uttrykk som “hender”, som muslimske lærde tradisjonelt har forstått som Symbolsk språk, Ikke bokstavelige fysiske beskrivelser.

På samme måte er den visuelle framstillingen av Gud i Adamens arv er Ikke ment som en bokstavelig skildring. Det er en fortellingsmetode som har som formål å hjelpe publikum med å forstå historien, og ikke et gjenstand for tilbedelse.

Av disse årsakene hevder mange forskere at det egentlige temaet som tas opp både i Bibelen og Koranen er idolervanfare, Ikke den kunstneriske representasjonen av mennesker eller de symbolske skildringene som brukes i undervisning eller fortellinger.

Sunni-lærde siden 900-talletth I det 10. århundret tolket noen hadith på en måte som antydet et generelt forbud mot kunst som skildrer levende vesener (figurativ kunst). Likevel finnes det mange kunstneriske representasjoner av levende vesener i islamsk historie, inkludert bilder av mennesker og dyr som prydet palasser under Umayyad-perioden, og malerier av Mohammad av muslimske kunstnere i det 13. århundret.th I tillegg gir skriftlige beskrivelser av mennesker eller Guds “hender” i Koranen uunngåelig figurskeppet i lesernes sinn. På samme måte som i Bibelen fordømmer Koranen ikke figurativ kunst, men fordømmer behandlingen av figurativ kunst som et avgudebilde.

Som i Bibelen fordømmer Koranen avgudebildene, men ikke den kunstneriske skildringen av menneskelige figurer. Som Malise Ruthven påpeker: “Det er ingen eksplisitt forbud mot figurativ kunst i Koranen, men den populære muslimske tradisjonen ble sterkt ikonofobisk.”¹ Hadithene mot figurkunst ble (sammen med alle hadithene) skrevet ned mer enn et århundre etter Mohammad’s død, og er knyttet til spesifikke hendelser på en slik måte at de trenger å tolkes for å kunne anvendes på noen generell måte. Fra 900-tallet og fremover så sunni-eksperter i økende grad disse hadithene som kategoriske forbud mot representasjon av levende vesener, men ulike grenene av islam er uenige om dette emnet: “Anikoniisme er vanlig blant fundamentalistiske sunni-sekter . . . og mindre utbredt blant liberale bevegelser innenfor islam. Shia- og mystiske ordene har også mindre strenge synspunkter om anikoniisme.”²

Mange kunstneriske skildringer av levende vesener finnes gjennom islamsk historie:

Fresker og relieffer av mennesker og dyr prydet palassene under Umayyad-perioden . . . De abbasidiske palassene i Samarra inneholdt også figurative bilder. Keramikk, metallgjenstander og gjenstander i elfenben, steinkrystall og andre materialer hadde også figurative bilder i middelalderen.³

I det 13. århundret ble miniatyrer av Muhammed bestilt fra muslimske kunstnere av velstående velgjørerne: “De viser nesten alle episoder fra Muhammeds liv som er nedskrevet i Koranen og andre tekster, fra fødsel til død og oppstigningen til himmelen.”⁴

I islamsk litteratur er Muhammeds utseende beskrevet i tradisjonene om hans liv og gjerninger, kjent som Sirah av Allahs profet. Literære beskrivelser av mennesker i Koranen resulterer uunngåelig i fantasifulle avbildninger av mennesker i lesernes sinn. John Kaltner og Younus Mizr påpeker at:

Referansen til guddommelige hender, samt andre antropomorfier som brukes til å beskrive Gud i Koranen, har blitt diskutert hyppig av muslimske kommentatorer, og det er generelt antatt at de ikke skal tolkes bokstavelig.⁵

På samme måte er den visuelle fremstillingen av Gud i Adamens arv Det er ikke ment å tolkes bokstavelig.

Nei, episode 1 benekter ikke Gud som skaperen av alt.
Den kombinerer Genesis 1 og 2 ved hjelp av kunstnerisk fortellerkunst.
Eden er vist som en del av jorden, ikke atskilt fra skapelsen.

Episode 1 benekter ikke at Gud er “skaperen av himmelen og jorden”. I stedet presenterer den en kunstnerisk syntese av de to skapelsesberetningene som finnes i Første og Andre Mosebok.

I Første Mosebok 1:1–2:3 skapte Gud hele kosmos, “himmelen og jorden”, inkludert mennesket som mann og kvinne i Hans bilde. Deretter, i Første Mosebok 2:4–24, skjer fokuset en liten smalning: Gud skapte en bestemt mann (Adam), plantet en hage i Eden og plasserte ham der.

Disse er ikke nødvendigvis motstridende oppfatninger, men kan forstås som to perspektiver:
– Første Mosebok gir en bred, kosmisk oversikt over skapelsen.
– Første Mosebok 2 fokuserer på en bestemt plass og øyeblikk innenfor denne skapelsen.

Episode 1 gjenspeiler dette ved å skildre Eden og hagen som spesifikke steder i den allerede skapte verdenen, Det er ikke separate skapelser. Sekvensen er justert litt for å gjøre historien mer oversiktlig, noe som er meningen med “kunstnerisk frihet”.”

Det er også ulike tolkninger av hvordan disse kapitlene knyttes sammen:
Noen ser dem som overlappende beskrivelser av de samme hendelsene, mens andre ser Genesis 2 som en fortsettelse etter Genesis 1.

I begge tilfeller forblir hovedargumentet intakt: Gud er skaperen av alt, og Eden er en del av den skapelsen.

Episode 1 tar i noen grad “kunstnerisk frihet” når det gjelder skapelsen. I Første Mosebok 1:1-2:3 skapte Gud “himmelen og jorden”, inkludert mennesket “på sitt eget bilde . . . mann og kvinne . . .” (Første Mosebok 1:27). Første Mosebok 2:4-24 beskriver hvordan Gud skapte “mannen av støv” før han plantet “en hage i Eden, i øst” hvor “han satte mennesket som han hadde formet.” (Første Mosebok 2:8). I den opprinnelige versjonen av Første Mosebok er Eden og hagen tydeligvis deler av jorden.

Episode 1 er en kunstnerisk gjengivelse av materiale fra de to første avsnittene i Det gamle testamentets bok Genesis. Som sådan krever det en viss “kunstnerisk frihet”. Kapittel 1:1-2:3 handler om Gud som skapte “himmelen og jorden”, inkludert skapelsen av “mannen”, det vil si mennesket, “på sin egen bilde... mann og kvinne skapte han dem”. (1. Mosebok 1:27.) Kapittel 2:4-24 handler om Gud som dannet “mannen av støv” før han plantet “en hage i Eden, i øst”, hvor “han satte mennesket som han hadde dannet”. (1. Mosebok 2:8.) Det er klart at Eden og hagen er spesifikke deler av jorden. Faktisk:

Oasisen i Den persiske gulf synes å stemme overens med beskrivelsen av Edens hage i Første Mosebok. Før rundt tolv til ti tusen år siden var havene hundrevis av fot lavere. Overraskende nok, i likhet med Første Mosebokens beskrivelse av Edens hage, var Den persiske gulf tørt land, vannlagt av fire elver, uten regn, men med ferskvann som strømmet opp fra bakken. Mens havene steg globalt, ble Den persiske gulf nedsenket under havet... .⁶

Noen mener at disse to fortellingene i Første Mosebok gir ulike perspektiver på de samme hendelsene, slik at Adam og Eva enten er del av det menneskeheten ble skapt av Gud i Første Mosebok 1:27, eller at de er en del av menneskeheten. Andre mener at Første Mosebok 2:4-24 følger i historisk rekkefølge etter Første Mosebok 1:1-2:3, i hvilket tilfelle Adam og Eva er spesifikke personer som ble skapt av Gud etter at han skapte menneskeheten generelt, en tolkingsmulighet som er utelukket av Koranen i Surah 4:1 og 7:11-27.

De “sju dagene” blir ofte forstått symbolsk eller som lengre perioder, ikke som bokstavelige 24-timers dager.
Både Bibelen og Koranen tillater en strukturert eller gradvis skapelse.
Episode 1 gjenspeiler dette ved å vise skapelsen som en prosess.

Episode 1 følger etter Genesis 1 og 2 og presenterer skapelsen på en kunstnerisk og visuell måte, Dette inkluderer prosesser som vekst og utvikling over tid. Dette kan virke lengre enn “seks dager”, men det avhenger av hvordan disse “dager” blir forstått.

Både Bibelen og Koranen nevner skapelsen over seks dager (f.eks. Surah 11:7, 50:38), men mange forskere tolker ikke dette som bokstavelige 24-timers perioder. I stedet betraktes “dagene” ofte som en litterær struktur, en måte å organisere Guds skapende arbeid på, eller som lenger epoker eller tidsaldre.

Selv innen islamsk vitenskap er det arabiske ordet yawm (dag) kan referere til mer enn én enkelt dag, og noen ganger betyr det en lengre tidsperiode. Selve Koranen antyder at skapelsen utfolder seg i faser (f.eks. Surah 71:13–17), noe som stemmer overens med en mer gradvis prosess.

Episode 1 gjenspeiler denne bredere forståelsen ved å vise skapelsen dynamisk, med vekst og utvikling, i stedet for å komprimere alt til seks bokstavelige dager.

Så i stedet for å motbevise ideen om “sju dager”, benytter episoden en allment akseptert tolkning som ser de “dager” som Symbolsk eller ekspansiv, noe som gjør det mulig å skildre skapelsen mer naturlig.

Episode 1 er en kunstnerisk gjengivelse av materialet i Genesis 1 og 2. Koranen får sin beskrivelse av Gud som skapte “på seks dager” (Surah 11:7 og 50:38) fra Genesis 1:1-2:3. Selv om noen tolker denne passasjen bokstavelig, anerkjenner de fleste at det ikke er ment å leses på denne måten, og at “dagene” for skapelsen bør forstås som en litterær rammeverkstjeneste og/eller en analogi for Guds skapende virksomhet, eller som å representere lengre tidsperioder.

Episode 1 presenterer en kunstnerisk gjengivelse av materialet hentet fra de to første avsnittene i Skriftene (dvs. Skriftene 1:1-2:3 og Skriftene 2:4 ff.), med fokus på materialet i det andre avsnittet. Koranen får sin beskrivelse av Gud som skapte “på seks dager” (Surah 11:7 og 50:38) fra Skriftene 1:1-2:3. Selv om noen tolker Skriftene 1:1-2:3 på en bokstavelig måte, der de seks dagene leses som påfølgende 24-timers perioder, anerkjenner de fleste at det ikke er ment å tolkes på en bokstavelig måte, og at “dagene” for skapelsen bør forstås som en litterær rammeverk og/eller som en analogi for Guds skapende virksomhet, eller som representasjon for lengre tidsperioder. Faktisk observerer teologen Matthew Bennett at:

Mange samtidsforskere innen islam hevder at det arabiske ordet for dag (yom) kan referere til en bokstavelig tidsperiode på tjuefire timer eller til en mye lengre periode som mer passende kan oversettes med “alder”. Videre angir Koranen 71:13–17 at Guds skapte verden har gjennomgått en gradvis utvikling... .⁷

“Guds bilde” betyr ikke fysisk likhet, men en spesiell rolle og verdighet.
Det peker på at mennesker representerer Gud og tar vare på skapelsen.
Dette ligner på Korans oppfatning av menneskene som Guds forvaltere (kalifene).

Når Skapelsen sier at Gud “skal skape mennesket i vårt bilde”, refererer det ikke til fysisk utseende, siden Gud ikke er et materielt vesen. I stedet viser det til unik status og rolle Gitt til mennesker.

I Bibelen betyr det å være skapt i Guds bilde at mennesket er skapt til representere Gud, Det gjenspeiler aspekter av Hans karakter og pålegger mennesker ansvar for skapelsen. Det gir menneskene en særegen verdighet og en hensikt i forhold til resten av skapelsen.

Selv om Koranen ikke bruker uttrykket “guds bilde”, uttrykker den en relaterende idé ved å beskrive mennesker som Guds skaperverk. kalifene (khalifa) på jorden (Surah 2:30). Denne termen innebærer forvaltningsansvar, ansvarlighet og representasjon på vegne av Skaperen.

Det er imidlertid en forskjell i vektleggingen. Det bibelske konseptet antyder at mennesker har en Indre identitet knyttet til Guds bilde, noe som gir dem dyp, innebygd verdi. I motsetning til dette har den koraniske språket en tendens til å understreke menneskets rolle som tjenere som er betrodd en oppgave.

Så i episode 1 gjenspeiler uttrykket “på vår bilde” denne bibelske ideen: mennesker er ikke bare skapte vesener, men representanter for Guds autoritet og omsorg i skapelsen, uttrykt gjennom fortelling snarere enn i bokstavform.

Den bibelske beskrivelsen av at mennesket er skapt i Guds “bilde” betyr ikke at vi bokstavelig talt ser ut som Gud, men er en enda opphøyede versjon av Korans beskrivelse av mennesker som Guds kalifer på jorden [Surah 2:30].

Selv om Koranen ikke bruker figurspråk om at mennesker ble skapt i Guds “bilde” (som det gjør), Ikke Det betyr at man fysisk blir gjort til å ligne Gud, fordi Gud er et åndelig vesen, men det betyr også at Gud overlater menneskene ansvaret for forvaltningen), men det bruker en noe lignende konsept. Som Chawkat Moucarry observerer:

Skapelsen av mennesker i Guds bilde er ikke et begrep som finnes i Koranen. Koranen beskriver imidlertid menneskeheten som Guds kalif på jorden ([Surah] 2:30). Det arabiske ordet Khalifa Brukes for å referere til mennene som etterfulgte Muhammed som leder for den muslimske nasjonen. Når det brukes om mennesker generelt, betyr det at Skaperen har betrodd oss ansvaret for representasjon og forvaltning (jf. [Sura] 38:26).⁸

Detto detto, Andy Bannister forklarer at: “For Koranen er menneskene verdifulle og viktige, men bare slaver av Allah. For Bibelen er menneskene mye mer enn det: de er bærere av et bilde, mennesker med iboende og grunnleggende verdi og verdighet på grunn av sin egen natur.”⁹

Episode 1 følger oppfølgeren til Gendeloven, der Eva ble skapt av Adam.
Både Bibelen og islamske tradisjoner bekrefter at hun kommer fra ham.
“Ribben” kan være symbolsk, og henspiller på enhet, ikke på en bokstavelig prosedyre.

Episode 1 følger begivenhetene i Skapelsen, der Adam ble skapt først og Eva dannet senere av ham. Denne sekvensen er ikke unik for Bibelen; Koranen oppgir også at menneskeheten ble skapt av én person, og at hans hustru ble dannet av ham (Surah 4:1).

Selv om Koranen ikke forklarer hvordan Eva ble skapt, beskriver mange islamske kommentatorer og hadith-fortellinger henne som å være dannet av Adam, og nevner ofte en “ribbe”. Dette viser en felles underliggende idé: Menneskeheten begynner med en forent opprinnelse.

Det bibelske teksten i Første Mosebok 2:21 blir ofte oversatt som “ribb”, men det opprinnelige hebraiske ordet kan også bety “side.” I andre deler av Det gamle testamente brukes ordet til å beskrive strukturer eller landskaper, ikke anatomi. Dette har fått noen forskere til å hevde at passasjen ikke beskriver en bokstavelig kirurgisk operasjon.

I tillegg er “dypt søvn”, som nevnes i teksten, ofte forbundet andre steder med visjoner eller guddommelig åpenbaring, noe som tyder på at Adam kanskje får innsikt i naturen av menneskelige relasjoner i stedet for å gjennomgå en fysisk operasjon.

I denne lesningen betyr skapelsen av Eva “fra Adam” noe mer: Mann og kvinne deler samme essens og er skapt for enhet og partnerskap.

Koranen tolker og forteller videre den opprinnelige bibelske historien om Adam på en måte som passer til dens egen teologi.

Som Andy Bannister kommenterer: “Når Koranen gjentar bibelske historier og tradisjoner, tilpasser den dem og tilpasser dem, omformer dem slik at de passer til sin egen teologi og agenda.”¹⁰ Ifølge sura 4:1 skapte Gud “dig fra én mann og skapte av ham sin hustru, og fra de to spredte han ut mange menn og kvinner”.”¹¹ Med andre ord er Koranen tydelig på at Gud skapte Hawwã (dvs. Eva) av Adam. Videre, som John Kaltner og Younus Mizra påpeker: “Selv om Koranen ikke detaljerer hvordan Eva/Hawwã ble skapt, forteller mange kommentatorer at hun ble skapt av Adams ribbe.’¹² Det er en hadith der Muhammed sier: “Behandle kvinner vennlig. Kvinnen er skapt av en ribbe, og den mest buede delen av ribben er den øverste. Hvis du prøver å gjøre den rett, vil du knuse den.”¹³ Det ser imidlertid ikke ut til å være en uttalelse om Eves materielle opprinnelse, men en metafor som advarer mot at en mann prøver å forme sin hustrus karakter.

Noen mener at beskrivelsen i Første Mosebok 2:21 av at Gud skapte Eva av en av Adams ’ribber“ mens han sov, er ment som en bokstavelig beskrivelse av hendelsene. Andre mener at det er ment som en billedlig beskrivelse. Enten måten, er den tradisjonelle referansen til ”en av hans ribber“ sannsynligvis resultatet av dårlig oversettelse, ettersom når det hebraiske ordet som er oversatt til ”ribber“ i Første Mosebok 2:21 også brukes andre steder i Det gamle testamente, ”er det ikke et anatomisk begrep i noen andre passasjer“.”¹⁴ I disse andre passasjene refererer ordet til planker eller bjelker, til denne eller den “side” av en arkitektonisk plan, eller til den andre “siden” av en bakke (2. Samuelsbok 16:13). Derfor bør det sannsynligvis oversettes at “den hellige Gud” i Genesis 2:21 mener: “Så lot Herren Gud en dyp søvn falle over mennesket, og mens det sov, tok han en av hans sider og stengte igjen stedet med kjøtt.” Videre, når uttrykket «dyp søvn» brukes i andre passasjer i Det gamle testamente, inkludert senere i boken Genesis (dvs. 2. Mosebok 15:12-16), når en person får en visjon fra Gud (se også Daniel 7:1 og 8:18), argumenterer teologen John Walton ut fra en undersøkelse av hebraisk teksten at:

Adams søvn har forberedt ham på en visjonær opplevelse fremfor en kirurgisk operasjon. Beskrivelsen av at han ble kuttet i to og at kvinnen ble bygget opp av den andre halvdelen (1. Mosebok 2:21-22) refererer ikke til noe han fysisk opplevde, men til noe han så i en visjon. Det vil derfor ikke beskrive en materiell hendelse, men gi ham en forståelse av en viktig realitet, noe som han uttrykker velllykket i 1. Mosebok 2:23.¹⁵